Båtjuss og båtliv

Det virker å ha regnet i førti daget og førti netter og vel så det, avbrutt bare av opplett lenge nok til å gå ut døren og trekke pusten men langtifra lenge nok til å leve det gode båtliv. I båtbransjen reflekteres regnværet av nye konkurser, sist ut var velrenommerte Harstad Marina Båt for bare få dager siden. Mens finn.no flommer over av båter som tilsynelatende aldri blir solgt.

Når først både været og tidene er undermåls på denne måten, får det også følger for hvor vi står båtfolket imellom. For det er ikke til å stikke under en stol at dårligere tider lett går ut over den private moral, samtidig som krangleviljen øker. De små marginene blir viktigere, antakelig fordi de blir både mindre og færre.

Når det i tillegg oppleves et halvår med mer eller mindre konstant regn, og båtlivslysten og -gleden lider tungt derunder, er det ikke til å undres over at det kan spisses til etter hvert når man blir uenig. Vi ser til stadighet i vår omfattende praksis at viljen til å krangle seg frem i livet er stor, og viljen til å strekke og vrenge på sannheten er overraskende godt innarbeidet. Og det blir verre i regnvær!

Når først det er blitt slik, er det nødvendig å trå mer forsiktig i det man foretar seg som selger eller kjøper. Det blir om å gjøre å unngå feller, være forberedt på å takle vanskeligheter, og klar til å produsere løsninger på problemer som kommer. Alt for ofte havner båtselgere og båtkjøpere i tilsynelatende uløselige problemer som de på denne måten kunne ha unngått. Her er noen enkle råd for å finne en bedre vei:

1. Vær tydelig i hva det spørres om og hva det svares. Et ærlig "vet ikke" er et fullt aksepterbart svar og som kjøper må man være innforstått med hva det betyr - nemlig at tilstanden ikke er "sikker" og at overraskelser kan (eller vil?) komme.
2. Egenskaper som er spesielt viktige, kan med fordel spesifieres som skriftlige garantier. F. eks. hvis motor er "nyoverhalt" eller hvis det garanteres å ikke være plastpest. Som selger må du være forberedt på å bli "målt opp mot" garantier og opplysninger - ta derfor forbehold hvis du er usikker eller hvis du refererer opplysninger fra andre, som du ikke har verifisert selv.
3. Dokumenter kjøpet med en god kontrakt. Ikke stol på minimumsløsninger.
4. Kontroller båten grundig etter overtakelse. Ta den i bruk og lær den å kjenne, og vær obs på forskjeller fra din forrige båt. Det er i bruken at feilene viser seg og jo tidligere de kommer desto lettere er det å få forståelse hos selgeren.
5. Reklamer med en gang og skriftlig. Vær tydelig på hva feilen er eller hva symptomet viser seg som, og si klart fra at du mener det er selgers problem og at du vil reise krav på grunn av mangelen. Men vær åpen for forslag og villig til kompromiss. Du kommer lengre mot målet på den måten enn ved strid.
6. Ta kjøpers klagemål på alvor. Det koster mindre i lengden å behandle sin kjøper seriøst og med et åpent sinn. Også hvis kjøper er vanskelig - man kommer alltid lengst med høvisk opptreden.
7. Klag med måte. Det er ikke alt som er verd å klage på og småfeil er ikke verdens undergang. Reserver klagemålene for ting som virkelig betyr noe.

Og som alltid, når det blir uklarheter og uenigheten spisser seg til: Søk advokatråd i tide. Å få en kompetent vurdering av saken før den blir for stor, er alltid en god investering. KNBF-medlemmer får gratis advokathjelp - så hvorfor ikke melde seg inn?

Nedenfor er en serie illustrasjonsbilder av en Volvo Penta motor fra siste halvdel av 1980-tallet. Som bildene viser, har motoren synlige skader på mariniseringsutstyret. Det er tæringsskader på varmevekslerne og omkringliggende følgeskader etter sjøvannslekkasjer.  (Klikk bilder for å forstørre i nytt vindu).

 

 

Utseendet på kjølerne vil fortelle en sakkyndig eller en godt erfaren båtmann at det bak denne tilstanden kan ligge flere problemstillinger, og en betydelig risiko for at det allerede er tilføyet motoren svært dyre skader. Når kjølerhusene ser slik ut har innsatsene det nemlig heller ikke godt og i verste fall har de lekket lenge nok til at sjøvann er introdusert i ladeluft og/eller kjølevann. Da er motoren allerede på vei til "selvdestruksjon".

Bildene -- eller heller, at en motor fremstår i denne tilstanden -- foranlediger to spørsmålsstillinger:

1) Hva bør selger gjøre for ikke å bli "hjemsøkt" av de feil motoren har, i form av fremtidige reklamasjoner fra kjøper?

2) Hva blir kjøpers rettsstilling når han ser hvordan motoren ut?

Der første spørsmålet er letteste å besvare: Selger kan enten kontraktsfeste dvs. ta med skriftlig i kontrakten at motoren har tæringsskader på mariniseringsutstyret/kjølere/varmevekslere, eller han kan få med i kontrakten at kjøper har besiktiget motoren(e) grundig og er innforstått med at det er tegn til tæring/skader/vedlikeholdsbehov.

I det aller minste må det signaliseres til kjøper at det er en skade og -- om selger har holdt seg uvitende om mulige konsekvenser -- at båten selges med skaden og at ukjent omfang blir kjøpers risiko. Det er et pluss å oppfordre kjøper til å undersøke selv/ved egen fagkyndig om han er ukomfortabel med tilstanden.

Velger selger å ikke ta med en henvisning eller et forbehold, lever han farlig.

Det andre spørsmålet er verre (når selger ikke har opplyst/tatt forbehold), for det innbefatter skjønnsmessige vurderinger og stillingtagen til kjøpers kunnskaps- og forståelsesnivå og en vurdering opp mot selgers opplysninger og derigjennom avtalebetingelsene ved kjøpet. Det blir alltid en individuell vurdering av hva kjøper burde vite ut fra den forundersøkelse han har foretatt.

Det hovedspørsmål som oppstår av den tilstand bildene viser er om kjøper ved å ha sett den fysiske utvendige tilstand, også burde ha forstått den negative betydning av observasjonen dvs. muligheten for videre skader. For det rent utseendemessige er det jo ingen tvil om at han ikke kan klage på.

Hvis kjøper ikke er motorkyndig er det mulig at han ut fra hans egne forutsetninger ikke forstår at det han ser, indikerer underliggende problemer som må tas hånd i hanke med for at mariniseringsutstyret skal overleve. Selve utseendet kan jo for en ukyndig virke som noe en  boks med maling og litt sandpapir kan bortskaffe. Spørsmålet er da om han rammes av "hele feilen" hvis han "tror" ut fra egne forutsetninger at det er kosmetiske tilkortkommelser han ser.

På dette punkt må kjøper vanligvis "tas som han er" innenfor rimelighetens grenser. Som regel er kjøpers "kompetansenivå" kommunisert til selger på en eller annen måte og samtidig er selger den som kjenner tingen og selvsagt er nærmest til både å vite og forstå.   Det vil sjelden være noen urimelighet i om kjøper ikke ble rammet av de skjulte/ukjente følgeskadene i så fall.

Spissformulert kan spørsmålet også stilles motsatt vei: Har selger anledning til å "åpne motorromslukene med ryggen til og øynene lukket", og oppfordre kjøper til å undersøke; underforstått at hva det enn måtte være av feil "der nede" så blir det pr. undersøkelsen kjøpers problem hva tilstanden er? Mitt svar på dette er et klart nei. Også utenfor tilfellene av ond tro (se artikkelen om kjøpers forundersøkelse) har selger en loyalitetsplikt og en plikt til å gi en adekvat og dekkende beskrivelse av tingen han selger.   Det er her den (litt uriktige ) setningen at "selgers opplysningsplikt går foran kjøpers undersøkelsesplikt" har sin plass.

Det vil imidlertid som sagt alltid avhenge av såvel omstendighetene omkring kjøpet eller båten selv og ikke minst av avtaleforutsetningene, hva det endelige resultat blir. Det er lurt av både kjøpere og selgere å tenke nøye over disse problemstillinger når handelen skal sluttes, og søke gode råd i tide.

En av de klassiske reklamasjoner på litt eldre bruktbåt, er lekkasjer ovenfra. En båt som har vannlekkasjer vil stå i fare for å få råteskader eller i det minste muggsoppdannelser og jordslag.  Det kommer an på hvor lang tid det går før lekkasjen blir tettet og fukt tørket opp. Og i alle fall blir det et lite hyggelig inneklima med alt for høy fuktighet og kondens på kalde flater. Når båten lekker, er det ikke tvil om at man har et problem.

Lekkasjer ovenfra har to logiske kilder. Det er enten vinduer som lekker, eller det lekker rundt gjennomføringer/skruer som fester utvendig montert utstyr. Det hender at lekkasjene er noe båteieren ikke bryr seg med og det er fullt mulig at det går an å leve med at båten lekker. Men når man selger båten kan det hende at man samtidig kjøper seg et problem.

Disse bildene er fra en 1980-talls cabincruiser, som ble solgt i sommerlig finvær.  De lekkasjesporene bildene viser var selvsagt synlig og ikke gjenstand for klagemål, bl. a. fordi selger opplyste at det var tidligere lekkasjer som var tettet. Men mer enn tyve andre lekkasjer som etter hvert viste seg var det annerledes med. Reklamasjonen kom så snart det begynte å regne og lekkasjene kom frem i lyset.

Som vanlig med alle båtens egenskaper og beskaffenheter er man trygg som selger så lenge den avtalte og beskrevne tilstand stemmer med virkeligheten.  Det betyr at hvis båten er beskrevet "med" lekkasjer, så vil selger være trygg fordi lekkasjer da ikke vil være avvik. Med det naturlige forbehold at selgers beskrivelse må være adekvat og dekkende. Bagatellisering er en lite lønnsom strategi.

Motsatt er det ikke tvil om at hvis kjøper spør om båten har lekkasjer og selgers svar er et uforbeholdent "nei", så skal det lite til før lekkasjer er kjøpsrettslig mangel. Kjøper man båt til en million og selger sier at den er tett, har selger lite å besvære seg over hvis det ikke stemmer.

Enkelte kjøpekontrakter som finnes på nettet har avkrysningsalternativer for båtens tilstand, hvor det er meningen dels å avtalefeste bestemte egenskaper og dels å referere om selger kjenner til eller ikke kjenner til problemer av forskjellig slag.  De sistnevnte er skumle, fordi en avkrysning for at selger "ikke" kjenner til problemer, fort kan bli oppfattet som en garanti eller en bekreftelse av at det ikke foreligger noe negativt forhold på det aktuelle område. Er det f. eks. krysset av for "nei" på spørsmål om lekkasjer, risikerer altså selger å bli møtt med at fravær av lekkasjer da er en avtalt tilstand.

Det riktige er at "nei"-svar på avkrysningene ikke utelukker skjulte feil men samtidig vil det avhenge av en totalvurdering av partenes avtale hvilken betydning de har.   (Vår kjøpekontrakt lider ikke under denne uklarheten, for den presiserer at forståelsen av avkrysningene avhenger av avtalen og ikke skaper den).

Det rettslige problem som reiser seg av lekkasjer kommer hovedsakelig når lekkasjene havner i kategorien «ekte»skjulte feil.  Dvs. feil som selger og kjøper begge var aktsomt uvitende om ved kjøpet. For denne kategorien blir spørsmålet om lekkasjene setter båten i "vesentlig dårligere stand" enn hva en objektivisert nomalkjøper med rette kan vente seg; alle forhold tatt i betraktning. (Dette er for "som den er"-kjøp -- i andre bruktkjøp blir vurderingen i prinsipp den samme men uten at vesentlighetskravet gjelder fullt ut).

Det er under bedømmelsen av skjulte feil at avkrysningen i kjøpekontrakten har sin sentrale plass, fordi selger-kunnskapen/erfaringen som avkrysningene representerer, er et viktig fundament for kjøpers vurderinger av båtens tilstand. Det er en logisk tanke at når selger som kjenner båten ikke vet om lekkasjer, så vil risikoen for at det likevel finnes lekkasjer, være liten. Logikken tilsier jo at om der er lekkasjer, så har selger observert dem. Det blir derfor et element i vurderingen av den objektiviserte normalkjøpers forventning at nåværende eier ikke kjenner til lekkasjer.  På denne måten er det altså til kjøpers generelle men avledete fordel om det er krysset av for "nei".

Det er min erfaring fra en god del slike saker at det nok enkelte ganger føres en opplysningspolitikk  som diplomatisk sagt er i utakt med virkeligheten. Det virker å være noe vel lett å benekte kunnskap om lekkasjer eller snu ryggen til dem. For kjøpersiden er det verd å ha oppmerksomhet rettet mot at lekkasjeproblemer er et typisk område som "under-opplyses" og når lekkasjer samtidig er dyre å rette på er det bryderiet verd å få dokumentert selger-beskrivelser som avtalebetingelse/opplysning.

For selgersiden er det viktig å være klar på i hvilken utstrekning egne utsagn er å oppfatte som bindende beskrivelse i motsetning til antakelse. Det er ingenting som beskytter selger bedre enn full klarhet. Havner man "midt mellom" på grunnlag av ulne uttalelser eller avkrysningsalternativer i kontrakten, kan man fort komme galt av sted.  Det er ikke verd å ta en slik risiko.

Fra et annet av livets områder -- campinglivet -- har vi publisert en parts egen beretning om fuktskader i campingvogn.  Hele historien fortelles, fra kjøp via rettssak til dom og oppgjør. Historien om fukt i campingvogn finner du her.

I en dom av 28.02.2011 har Gulating Lagmannsrett gitt Hordvikhavn Båtlag* medhold i en svært viktig sak mot Bergen Kommune.

Saken var et være eller ikke-være for båtlaget, som uten medhold ville ha stått i fare for å miste sitt eksistensgrunnlag. Dommen kan ha interesse også for andre båtforeninger, spesielt hva det angår hvordan man kan eller bør forholde seg til sin utleier/bortfester.

Båtlaget tapte saken i tingretten og hadde tingrettens dom blitt stående, ville båtlaget ha vært helt og fullt prisgitt kommunens meninger og innfall og krav og forlangender. Det knyttet seg derfor stor interesse og betydelig angst til hva lagmannsretten ville komme til å mene om saken.

Bergens Tidende har en artikkel med omtale som gir et bakteppe for saken. Fotoet fra artikkelen gir et godt inntrykk av havnen:

Foto fra Bergens Tidende

De sentrale fakta i saken om Hordvikhavn Båtlag er følgende: Båtlaget fikk i 1979 en leieavtale for havneområdet av Bergen Kommune. Leien var symbolsk og kontrakten slo fast at båtlaget har rett til fornyelse på "rimelige vilkår".

Da avtalen løp ut i 2004 ble det ikke foretatt noen fornyelse etter at kommunen bragte nye vilkår på banen. Bl. a. krevde kommunen å få overta - vederlagsfritt - båtlagets tekniske anlegg ved opphør av avtalen. Dette dreide seg om verdier for vel 13 millioner kroner. Kontrakten skulle også ha bare ti års varighet. Videre ville kommunen ha en vesentlig høyere leie enn tidligere.

Saken lå død fra 2004 til 2009 og det endte med full skjæring, der kommunen også anførte at båtlaget hadde misligholdt avtalen fordi området ikke var utbygget/anordnet i samsvar med avtale og reguleringsplan og fordi båtlagets andel dels var utenfor leieområdet/regulert område.

Båtlaget fikk på et tidspunkt en form for aksept på avtalefornyelse fra en ansatt i Grønn Etat (parkvesenet). Men både tingretten og  lagmannsretten var tindrende klar på at båtlaget ikke kunne bygge noen rett på dette; både fordi den aktuelle person ikke hadde rettslig handleevne på vegne av kommunen og fordi båtlaget godt visste at det var det kommunale foretaket "Bergen Kommunale Bygg" som var rette vedkommende.

Kommunen fikk på sin side stryk for anførslene om at båtlaget hadde vesentlig misligholdt avtalen og at kommunen derfor var berettiget til å heve avtalen. Retten gir kommunen til dels krass kritikk for sin handlemåte i saken, også fordi kommunen nektet å delta i rettsmekling.

Lagmannsretten avgjorde saken på det grunnlag at kontrakten ga båtlaget en rett til fornyelse av kontrakten, på "rimelige" vilkår. Kommunens anførsel var at

leieavtalens pkt. 3 ikke gir et rettskrav på fornyelse til svært gunstige vilkår, men bare uttrykker en intensjon om å forhandle med sikte på å komme til enighet, men uten garantier for at det lykkes. (kursivert her)

På dette punkt er retten klinkende klar i sin tolkning. Retten kommer til en forståelse av avtalen som er diametralt motsatt av kommunens anførsel om at det bare gjaldt en rett til "reforhandling"; underforstått at ble man ikke enige så var der ingen videre avtale. Lagmannsretten slår kategorisk fast at avtalepunktet om fornyelse betyr forlengelse av samme avtale, men som avtalen selv sier, til "rimelige" vilkår. Lagmannsretten sier om dette:

Avtalen pkt. 3 annet avsnitt lyder som følger:
"Etter utløpet av leietiden på 25 år, skal båtlaget ha rett til fornyelse av denne avtale på vilkår som etter daværende forhold må antas å være rimelige".

En naturlig forståelse av avtalens ordlyd tilsier at det her er avtalt en rett for båtlaget til å få fornyet leieforholdet i ytterligere 25 år på ” vilkår som etter daværende forhold må antas å være rimelige”.

Kommunen har gjort gjeldende at formuleringen ikke uttrykker et rettskrav, men en intensjon om å forhandle med sikte på å komme til enighet uten garantier for at det vil lykkes. Lagmannsretten er ikke enig i at bestemmelsen kun gir båtlaget en forhandlingsrett, men at den gir uttrykk for en rett til fornyelse, der kommunen forplikter seg til å fortsette leieforholdet som en kontraktsforventning for båtlaget. Et moment ved forholdet er også at båtlaget gjennom de 25 første år har foretatt betydelige investeringer og ikke minst en stor egeninnsats. Slik er avtalens ordlyd naturlig å forstå og en slik forståelse er etter lagmannsrettens syn i samsvar med hva som var partenes intensjoner og formål da de inngikk avtalen jf. det ovenstående. Det følger av dette at båtlaget har rett til fornyelse og at Bergen kommune ikke ensidig kan endre vilkårene i en ny leieavtale eller kreve endret sentrale elementer i avtalen

.

Den egentlige striden sto etter dette først om kommunen kunne introdusere andre og for båtforeningen strengere vilkår ved fornyelse. Retten var her klar i sin tale også om hvorvidt det var uberettiget å kreve å få overta anlegget vederlagsfritt ved opphør av avtalen, uten at rett til fornyelse samtidig ble avtalt. Lagmannsretten sier seg her

enig med båtlaget i at det nye avtaleforslaget vil føre til en ubalanse i avtaleforholdet siden Bergen kommune krever å få båtlagets aktiva, dvs. alt som er investert i anlegget, ved fraflytting, uten å tilby en korresponderende rett til fornyelse av leieforholdet. Det kan se ut som BBE ikke var klar over denne ubalansen ved utformingen av avtaleforslaget. [...]

Det kan virke som saksbehandlerne i BBE/BKB har utarbeidet forslaget til avtalen basert på at det dreier seg om en forhandlingsrett og ikke en fornyelsesrett, og uten å ha kjennskap til forhistorien for inngåelsen av 1979 leieavtalen. Etter lagmannsrettens syn kan en slik klausul ikke bringes inn i avtaleforholdet uten at det tilbys en rett til fornyelse.

Det siste punkt av interesse var hvorvidt det var "rimelig" av kommunen å kreve en leie som pr. båt ville utgjøre ca. 840 kroner pr. år. På dette punkt fikk kommunen klart medhold av lagmannsretten. (Selv i 2004 burde det etter vår mening ikke ha vært vanskelig å "se" hvor en rettslig avgjørelse av det spørsmål ville ende - verdien av båtene og størrelsen på andre kostnader med båtene tatt i betraktning. En gjennomsnittsbåt i kommersiell marina koster fort det seksdoble av hva kommunen ville ha).

Til alt hell fikk båtlaget medhold i sitt krav på erstatning for sakskostnader. Totalt kostet saken båtlaget 800.000 kroner, som altså skattebetalerne i Bergen nå må punge ut med. Størrelsen på sakskostnadene er interessant i forhold til kommunens prisforlangende: Med 160 båter i havnen tilsvarer sakskostnadene vel seks års leie for hver eneste båt i havnen dvs. seks års "omsetning" for båtlaget.

Slik dommen er utformet og ordlagt er det tvilsomt om den er egnet for overprøving i Høyesterett. Avgjørelsen er konkret begrunnet og fri for spissfindige lovtolkningsspørsmål som er hva Høyesterett prioriterer. Vi får håpe at Gulating Lagmannsrett får det siste ordet i denne saken. (Hele dommen kan lastes ned her i pdf-format, åpnes i nytt vindu).

Hva er så lærdommene båtforeningene kan trekke?

For det første er det overordentlig viktig å ha full oversikt over og total kontroll på både de faktiske og de rettslige rammer omkring foreningens tilgang til landareal. Hva enten det er en festeavtale eller en leieavtale, må foreningen sikre seg at det til enhver tid sittende styre vet hva det er man har å forholde seg til. Det stiller seg noe annerledes for selveiende foreninger, men også disse må vite hvilke begrensninger de er underlagt i reguleringsplaner og private avtaleforhold.

KNBF er heldigvis allerede i gang med et prosjekt for å skaffe klarhet i disse spørsmålene for foreningene; foranlediget av også andre saker der de avtaler foreningene har hatt har visst seg å ikke "passe inn" i nåtidens juridiske rammer. Målsetningen er å få oversikt over utfordringer som kan komme, og å bevisstgjøre foreningene på hva de må være oppmerksomme på.

For det andre er det minst like viktig å sikre sine interesser med god forberedelse når tiden for reforhandling nærmer seg. Det er om å gjøre å påse at taktiske avgjørelser i forhandlingssituasjonen ikke får strategiske konsekvenser som man ikke evner å se i øyeblikket. Hordvikhavn Båtlag "gikk på en smell" ved å tro/hevde at en underordnet i Grønn Etat hadde gitt dem en ny avtale.  Avslag på tilbud fra kommunen eller rettere unnlatelse av å forhandle på grunnlag av den økte prisen, kunne altså ha fått dramatiske konsekvenser. Det er om å gjøre å tenke ut strategien i god tid, for når først avtaleutløp nærmer seg kommer man fort "på hælene" og mister muligheter til gode resultater.

For det tredje er det maktpåliggende at man kjenner sin egen begrensning og vet å søke råd i tide. Å være styremedlem i en båtforening er et hobby-verv og det finnes ingen "utdannelse" man kan ta som sikrer at man har innsikt i og overblikk på alt som kan skje i forhold til foreningens interesser. Utleier-/bortfestersiden er derimot ofte bedre bestykket og bedre gjennomtenkt i sine disponeringer og taktiske valg.

Det er en meget betydelig medlemsfordel for KNBF's båtforeninger at Forbundets erfaring, ekspertise og faglige tyngde alltid står til disposisjon. I tillegg er foreningene for slike anliggender også omfattet av tilbudet om gratis juridisk bistand. Det er bedre å benytte seg av disse mulighetene en gang for mye, heller enn en gang for lite!

-----

*) Hordvikhavn Båtlag er en medlemsforening i KNBF. Vi presiserer at det ikke var vi som førte saken for båtlaget, og at vi uttaler oss kun på grunnlag av dommene i saken. Det gode juridiske håndverk som ledet til seier i lagmannsretten sto advokat Christian S. Mathiassen i Advokatfirmaet Harris for.

Bekreftelsen for at en del  av Norsk Båtsenters båtkjøpere kan miste båtene sine, kom i Stavanger Aftenblad i går.  Det gjelder båter som ikke er overskjøtet på kjøperen, og båter med pant som ikke er slettet.

Hvorfor blir det slik at kjøperne mister båtene sine?

Bostyreren har en oppgave som består i å realisere konkursskyldnerens aktiva og fordele midlene på fordringshaverne. Lovreglene om rettsvern (og omstøtelse, som neppe berører båtkjøpere) er viktige redskaper for å “sette på plass” hva som hører under boets beslagsrett og ikke.  Bostyreren har i realiteten bare ganske smale valg mht. hva han skal legge til grunn. Han har en plikt og rommet for skjønn er smalt, og det er selvsagt lett for å oppfatte dette som at det er bostyreren som er “knallhard”. Men i realiteten er saken en annen – det er lovreglene som er “harde” i den forstand at de setter “firkantete” grenser.

Båter som er registrert i skipsregisteret — både de som er over og de som er under 15 meter — blir ikke regnet som løsøre og det er hva skipsregisteret viser om eierforholdet, som avgjør hvem som har "rett" til båten. Hvis ikke skjøte fra Norsk Båtsenter til kjøper var tinglyst i registeret senest dagen før konkurs ble åpnet, har ikke kjøperen oppnådd "rettsvern" for sitt kjøp av båten. Da blir båten en del av konkursboets "masse" som skal realiseres og senere fordeles på kreditorene.

Båter som ikke står i registeret er ordinært løsøre. For disse er det leveringen/overtakelsen av besittelsen som avgjør.  I det øyeblikk kjøpers overtakelse av besittelsen av båten er tilstrekkelig gjennomført, får konkursboet ingen rett til båten.

Vi har skrevet om disse reglene tidligere, etter at konkursene i Scand og Askeladden utløste betydelig usikkerhet og bekymring i den båtkjøpende del av befolkningen. Se denne artikkelen som forklarer reglene om kjøpers muligheter for beskyttelse mot konkurs på selgersiden.

Etter konkursraset i Johs. Lunde Marine Group, viser det seg at en del båteiere som handlet hos Norsk Båtsenter i tiden opp mot konkursen, ikke hadde fått registrert skjøte i skipsregisteret.  Det får som konsekvens at båtene tilfaller boet. På grunn av at Norsk Båtsenter her sto som registrert eier i skipsregisteret, mister kjøperne båtene. I praksis betyr det at de risikerer at de må betale for båtene en gang til. Aftenbladet siterer bostyrer slik:

– Vi har funnet en håndfull båter der kundene har betalt og fått sine båter, men der skjøtet fortsatt står på selskapet som solgte båten. Etter konkursen i Johs Lunde Marine Group, er dette båter boet nå i realiteten eier. Selv om det helt sikkert er frustrerende for båteierne det angår, er vi nødt til å ta disse båtene. Min jobb som bostyrer er å ta hensyn til alle kreditorene etter konkursen

Hvordan det ender for de båteiere dette gjelder, er helt og fullt opp til bostyret. I verste fall kan båtene som det sies tas fra kjøperne, og selges på det åpne marked. Men det er mulig at løsningen kan bli et "gjenkjøp" til en avtalt sum som ikke nødvendigvis er "markedsverdi". Boet har anledning til å inngå slike avtaler og det er da selvsagt fullt saklig å ta hensyn til sparte kostnader og spart tid for boet.

Det viste seg også å være en del båter som var solgt og levert, der boet ikke har interesser men der selgersidens bank har pant i båtene. Aftenbladet gir ikke detaljopplysninger om disse sakene, men hvor en bank har et rettsvernet pant i båten, er kjøper like rettsløs som overfor konkursboet. Her blir det opp til banken å avgjøre hva utfallet blir. I motsetning til boet kan banken imidlertid ikke røre selve båten — banken kan maksimalt iverksette tvangssalg. Det vil formodentlig også være mulig, alt etter de konkrete fakta, å bestride bankens pant og på den måten unngå tap eller skape rom for tilpassete forhandlingsløsninger. Banken vil forøvrig ha et betydelig større forhandlingsmonn i forhold til båteierne enn det boet har.

Det er en pussighet at båtkjøpere aksepterer å skille lag med svære pengesummer, uten å tenke en tanke i retning av hvorvidt ens egne rettigheter er beskyttet. Faktum er —kort og godt— at ved å betale før levering eller registrering av skjøte har funnet sted, så yter man en usikret kreditt til selgeren. Dette er det nødvendig å være oppmerksom på.

Ville noen ha kjøpt bolig på samme slepphendte måte — betalt til selgeren, uten at skjøte var tinglyst?

Det er alltid smart å søke gode råd i tide. Både ved kjøp fra forhandler og ved kjøp fra private. Ved båthandel til både millioner og hundretusener kan man spare seg for mye potensielle vanskeligheter ved å søke advokatråd før handelen avtales. Via advokat kan man også få til en trygg måte å håndtere pengestrømmen på.

Konkursen i Johs. Lunde Marine Group og Princess-forhandleren Norsk Båtsenter aktualiserer spørsmålene som bare de færreste båtkjøpere forestiller seg som aktuelle. Hva blir det av garantien på båten? Hva skjer med reklamasjonsretten? Kan man komme i ansvar for feil på innbyttebåt? Er det forskjell på ny-båt og bruktbåt? Med utgangspunkt i konkursene i Lunde-konsernet gir vi svarene.

Les mer »

Nyheten om at Johs. Lunde Marine Group gikk konkurs, kom svært brått på båtfolket. Det var ikke mer enn begynt å spekuleres i konsernets finansielle helse, før konkursen var et faktum. Nå er det to spørsmål det skal bli spennende å se svarene på:

1) Hva skjer med de datterselskapene i konsernet?

2) Hva skjer med kunder som har bestilt båter?

Les mer »