Båtadvokaten

Blogg, artikler og innspill om Båtjuss, båtfolkets virkelighet og båtlivets viderverdigheter.

Søk i artikler


Follow Tangedal on Twitter

XML Feeds

powered by b2evolution free blog software

August 2017
Man Tirs Ons Tors Fre Lør Søn
 << <   > >>
  1 2 3 4 5 6
7 8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
« Å kjøpe båt fra utlandetBergelønn »

Grunnstøting i vintermørket -- den dramatiske historien om DS Mistrals forlis

Dramatisk forlis i Korsfjorden

Gjesteskribent: Torstein Saksvik

Vår nådeløse kyst

Det er ikke mer enn noen uker siden at fjorden her ute vest for Bergen igjen kostet menneskeliv. En hurtiggående båt gikk på land i mørket, like innenfor Tekslo lykt, ikke langt fra innløpet til  losstasjonens trygge havn i Hummelsund. Gang på gang har fartøy og fritidsbåter forlist eller havnet i vanskeligheter her ute mot det åpne hav. Blant andre fregatten KNM Oslo – som gikk på grunn og sank ved Marsteinen i 1994.

Losstasjonene ligger strategisk til omtrent helt ytterst på kysten og losbåtmannskapene har til all tid ofte vært de første som kom til når skip grunnstøtte på de ytterste skjærene på vår værharde kyst. Det er ikke få personer losskøytene har reddet fra den sikre død gjennom årene. Men det kan være en farefull jobb og mange i lostjenesten har satt livet til i forsøk på å redde andre.

For 85 år siden forliste dampskipet «Mistral» på dramatisk vis her ute ved innløpet til Korsfjorden, tvers over fjorden fra stedet der KNM Oslo gikk ned. I 1927 gikk åtte menneskeliv tapt da bølger og brenning og frådende hav beseglet «Mistral»s skjebne, 67 år før havet tok KNM Oslo. Ved begge forlisene spilte losbåten en sentral rolle i redningsaksjonene. Her forteller vi den dramatiske historien om «Mistral»s forlis.

Følg opp:

Fakta om D/S Mistral

Bygget i 1889 i England av Ropner & Son, Stockton-on-Tees, på oppdrag av rederiet Herskin & Woods, Hartlepool. Lengde 272 fot, bygget i stål. Netto tonnasje 1.340 tonn, 3.340 tonn dødvekt, 2.218 brutto reg. tonn. 3-sylindret dampmaskin på 212 hk, maskinen var bygget av Blair & co. Ltd. Stockton. Fikk navnet ROMOLA.

I 1908 ble skipet solgt til Hellas og fikk navnet ZEUS – Reder: Nicholas & Paul Sideropoulos & Ponaitis Zissionos.

1915 havnet skipet på norske hender og fikk navnet NUMEDAL – Reder var D/S A/S Fjøsanger (Frimann & Pedersen), Bergen.

I 1917 overtok Bjørnstad & Brækhus, Bergen aksjeselskapet, men beholdt navnet på båten.

I 1919 ble Numedal solgt til A/S Dovrefjell i Oslo og fikk navnet DOVREFJELL.

I 1924 ble hun solgt til Mistral Skibs A/S i Fredrikstad v/ reder Wilhelms. Fra samme tidspunkt fikk hun navnet MISTRAL.

Det begynte som en vanlig reise

På ettermiddagen lørdag den 8. januar 1927 forlot «Mistral» havnen i Sunderland nordøst i England. Hun var lastet med 2900 tonn kull og koks som skulle leveres til Bergens Gassverk. Mannskapet må ha likt seg om bord, for en hel del av dem hadde vært om bord siden reder Wilhelms overtok skipet. Det var tydeligvis en trygg arbeidsplass. Men lite visste mannskapet på 21 at denne reisen skulle bli skipets siste tur og at for noen av dem skulle det sågar bli deres aller siste reise.

Kapteinen om bord, Rasmus Halvorsen fra Fredrikstad, slet med influensa og var mye sengeliggende på overfarten. Været var ganske vanlig for årstiden, stiv til sterk kuling, tung sjø med mye overvann på dekk. Gang på gang forsvant hele baugen under vann. Gjennom­snitts­farten var ca. 8 knop. Det er slik det ofte er på denne strekningen vinterstid.

D/S MISTRAL, den gang ROMOLA

Landkjenning ved norskekysten

Mandag ettermiddag, etter om lag to døgns seilas, fikk «Mistral» Utsira fyr i sikte. Kursen ble lagt om fra nordøstlig til mer nordlig langs kysten, mot innløpet til Korsfjorden. Sjøen var fortsatt tung. Ved Marsteinen fyr ble det på dette tidspunktet meldt om meget høy sjø. Fyrvokteren hadde reist inn til Bergen torsdag, men hadde ikke hatt mulighet til å returnere ut til fyret igjen på grunn av den tunge sjøen.

I Bergen fikk kullarbeiderne på Bergens Gassverk beskjed om å møte på arbeid neste morgen for å losse dampskipet.

Tirsdag morgen klokken 0200 ble det notert i vaktjournalen på Marsteinen fyr: «Tung dønning». Klokken 0330 passerte «Mistral» Slåtterøy fyr ved utløpet av Selbjørnsfjorden, som de også kunne ha valgt å gå inn for å gå innaskjærs resten av veien til Bergen. «Mistral» fortsatte imidlertid mot innløpet til Korsfjorden 12 nautiske mil lenger nord. Vinden kom fortsatt fra nordlig retning og sjøen stod rett imot. Flesteparten av mannskapet om bord lå til køys på dette tidspunktet.

Korsfjorden i sikte

Skipperen ble purret av førstestyrmann Sverre Halvorsen fra Fredrikstad klokken 0430. Da kapteinen kom opp på broen like før klokken 0500 var det litt disig med tåkeregn. Marsteinen fyr kunne da skimtes. Førstestyrmannen valgte å gå vestenom Marsteinen og overleverte posisjon og kurs til andrestyrmann Jon Westmann fra Oslo.

Lyset fra Marsteinen fyr og det noe svakere fra Tekslo lykt på nordsiden av Korsfjorden kom langsomt nærmere. Matros Edvin Danielsen, Kirkenes var utkikk på broen denne natten og da de nærmet seg Korsfjorden fikk han beskjed om å gå akterut og ta inn slepeloggen for deretter gjøre klar til å ta los ombord.

«Mistral» seilte nå i hvit sektor fra lykten på Tekslo for å gå klar av den fryktede Marsteinsboen like vest for Marsteinen. Kursen ble deretter endret til østlig for å seile inn Korsfjorden. En utkikk ble beordret forut på bakken. Den tunge sjøen hadde forhindret dem i å ha utkikk her siden de forlot England.

Sjøkart, Korsfjorden - Marsteinen - Tekslo

Grunnstøtingen

Fire-fem minutter etter kursendringen gikk kapteinen ned i bestikklugaren. Han kontrollerte hvor langt inn i fjorden han måtte seile før han kunne regne med å få los ombord.  Utkikken på bakken tente bluss for å tilkalle los, men kapteinen hadde liten tro på at de ville få los så langt ute. Det var ikke første gangen han seilte inn Korsfjorden og erfaringen hans tilsa at de først ville få los om bord et stykke innenfor Tekslo.

Andrestyrmannen som kom på vakt samtidig med kapteinen, kikket innom bestikklugaren et kort øyeblikk for å veksle noen ord med kapteinen før han selv returnerte til broen. Kapteinen hørte rormaskinen gå mens han var inne i bestikklugaren, men ikke mer enn vanlig og han tenkte derfor ikke mer over det.

Få minutter senere registrerte han at andrestyrmannen sa et eller annet til rormannen, uten at kapteinen kunne høre hva som ble sagt. Men på broen så da andrestyrmannen brenningen rett forut og han kastet seg over maskintelegrafen. I maskinen kom det beskjed om «full fart akterover». Andremaskinist Karlsen fra Fredrikstad fulgte ordren øyeblikkelig. Kapteinen var nå på vei opp igjen til broen. Men det var dessverre for sent å redde skipet. «Mistral» traff land med stor kraft og et stort hull ble revet opp i stålbunnen. Korsfjordens frådende sjø og bølgenes nådeløse kraft hadde tatt et nytt offer.

Håp om redning?

Kapteinen kom på broen hvor han møtte andrestyrmannen som ropte: «Han styrte skuten rett på land», mens rormannen svarte «jeg holdt oppgitt kurs». Kapteinen tok et raskt overblikk og så Marsteinen fyr lyse kraftig akterut. Tekslo lykt kunne han så vidt skimte over berget skipet hadde gått på. De hadde grunnstøtt på nordsiden av fjorden, ved Tekslo.

Maskinen gikk fortsatt akterover uten at skipet rørte seg. «Mistral» sto solid fast på land. Kapteinen slo «stopp» i maskinen. «Mistral» sto utsatt til og slo tungt mot land i bølgene. De tunge sjøene knustes hardt og nådeløst mot land rundt dem.

Andrestyrmannen fikk beskjed om å telegrafere til Bergen Radio etter hjelp. Første­styr­mannen som hadde kommet seg til køys etter nattens vakt, ble vekket av den kraftige grunnstøtingen og hadde kommet seg ut i gangen. Han løp til akterskipet hvor han fikk purret ut stuerten Damkvist fra Porsgrunn. Deretter løp han tilbake til lugaren sin og fikk på seg klærne og kom seg ut på dekk.

Den hese steamfløyten til «Mistral» ulte desperat i mørket etter hjelp. Losstasjonen, som hadde sin spartanske utkikkshytte på en høyde ikke langt fra havaristedet, ble oppmerksom på at det var et skip i fare. Losskøyten ble klargjort og gikk ut for å hjelpe det nødstedte fartøyet.

Andrestyrmannen returnerte til broen etter å ha sendt nødmelding. Han hadde ikke fått noe svar. Kanskje antennen var ødelagt? – I ettertid viste det seg at både Bergen Radio og Utsira Radio hadde oppfattet nødmeldingen. Men ingen av dem hadde fått respons da de svarte på anropet. Nødmeldingen var forgjeves og mannskapet på «Mistral» måtte klare seg selv i vintermørket med de ressurser som var tilgjengelige.

Mannskapet går fra borde

Vannet fosset inn i skroget og akterskipet sank stadig dypere i sjøen. Sakte men sikkert la «Mistral» seg over på siden. Mannskapet fikk utlevert livbelter. Skipets skjebne var langt fra uviss. Sjansen for redning var minimal. Det var bare et spørsmål om hvor mange av mannskapet det var mulig å redde – om noen. «Mistral» var allerede håpløst fortapt.

Førstestyrmannen hadde kommet seg midtskips og gikk mot livbåten på babord side. Surringene til livbåten ble løsnet, men den ble ikke tatt i bruk. Sjøene brøt for hardt mot land på denne siden, ut mot det åpne havet, og de fryktet for at den lille livbåten ville bli knust mot brottene.

De gikk derfor over til styrbord livbåt og svingte den ut i davitene mens noen av mannskapet klatret om bord. Livbåten ble låret litt ned mot sjøen, men ble møtt av en bølge som løftet livbåten opp, slo den mot skutesiden før den falt litt ned, løftet den på nytt opp igjen for til slutt å fylle den med vann. Den forreste taljen løsnet og båten falt med baugen rett ned i en bølgedal. Heldigvis rettet den seg opp igjen og kapteinen ga ordre til styrmannen om å forlate skipet med dem han hadde fått med seg. Styrmannen ropte ut: «Er der flere som vil være med må de komme nå!». Men ingen svarte og han hoppet ned i livbåten mens kapteinen stod igjen ombord.

Messegutt Gotfred Fredriksen fra Bergen dukket plutselig opp ved rekken og hoppet etter. Han lyktes ikke og  havnet i stedet mellom livbåten og skutesiden og slo seg stygt i brystet. Et øyeblikk var han under vann, før han kom til overflaten igjen. Mannskapet ilivbåten fikk til slutt halt og dratt ham om bord etter mye strev. Messegutten berget livet med et nødskrik.

Livbåten ble slått mot skutesiden gang på gang og situasjonen var kritisk. Men ved hjelp av årene klarte noen av mannskapet å skyve ifra, mens andre rodde for livet vekk fra det dødsdømte moderfartøyet. De var bare åtte mann i livbåten. Tretten av de sjøfarende kjempet fremdeles for livet om bord.

Marsteinen Fyr sett fra stedet der KNM Oslo havarerte

Losbåten kommer til  unnsetning

I livbåten rodde mannskapet for livet vekk fra skipet for å unngå å havne i dragsuget når skipet sank. Det var meget tungt å ro i den tunge sjøen. I tillegg gikk strømmen utover, mot åpent hav. Etter å ha rodd i en lang stund uten å ha kommet særlig langt vekk fra skipet oppdaget de mellom brottsjøene en rød lanterne på vei mot dem. Det var tydeligvis et lite fartøy. De ga seg til å rope, men det lanterneførende fartøyet seilte rett forbi.

Førstestyrmannen visste at det befant seg noen bluss i brødtanken i livbåten. Han prøvde å få opp lokket, men det var rustet fast. Heldigvis hadde en av de andre en lommelykt med seg. Med denne ble det blinket mot fartøyet som passerte, og det andre fartøyet la da kursen mot dem. Kort tid etter så de at det var losskøyten som var kommet til unnsetning. De skipbrudne kom seg over i losskøyten og ga mannskapet om bord en kort orientering om situasjonen.

På dette tidspunkt var kun mastene på «Mistral» synlig. Havet var i ferd med å ta til seg de siste synlige rester av skipet. Det var bare et spørsmål om tid før havet ville skjule alle spor.

Losskøyten gikk nærmere det grunnstøtte skipet og de så to mann som klamret seg fast oppe i den forreste masten. De måtte gi opp å komme helt inntil, da sjøene var for grove for den store skøyten. Livbåten til «Mistral» var full av vann og ubrukelig til å redde flere med. Noen av det reddede mannskapet tilbød seg å ro helt inntil vraket for å plukke opp de overlevende, men ble frarådet dette av mannskapet på losbåten. Dermed gikk de inn igjen for å få tak på en mindre båt som var mer egnet.

Situasjonen ble mer og mer vanskelig for de som var igjen om bord. Det må ha vært en skrekkinngytende opplevelse å vente på hjelp, i mørket, isende kaldt, med tung sjø brytende mot vraket og mot land overalt rundt dem.

Kapteinen blir skylt på sjøen

«Mistral» lå med slagside til styrbord og akterskipet var omtrent under vann og ble slått mot land da kapteinen beordret resten av mannskapet å entre livbåten som hang igjen på babord side. Han ville ha dem vekk fra skipet før det var for sent. Imidlertid fikk han ingen respons. Mannskapet var grepet av frykt, og handlingslammet.

Skipet sank dypere og dypere ned for hver gang det ble hamret mot land av den tunge sjøen. Den en gang så stolte skute var i ferd med å bli slått i stykker av havets nådeløse kraft. De over fire tusen tonns vekt av skip og last var for ingenting å regne mot bølgenes ustoppelige slag.

Andrestyrmannen og tredjemaskinisten delte ut livbelter til de som ikke allerede hadde fått. Kapteinen hjalp til med å feste livbeltene på mannskapet. Plutselig ble han skylt på havet av en brottsjø. Han forsvant under vann. Kort tid etter var han på overflaten igjen, kloss oppi brottene ved land. Han klarte til alt hell å svømme mot noe flytende vrakgods og holdt seg fast i dette.

Om bord ble babord livbåt nå tatt av sjøene og frigjort, ettersom «Mistral» lå dypere i sjøen. Som ved et under drev livbåten rett mot kapteinen. I livbåten satt stuerten og en av fyrbøterne. Ikke før var kapteinen halt opp i livbåten før Mistral forsvant helt fra overflaten.

Det hadde nå gått omtrent 20 minutter fra grunnstøtingen. Det var kun mastene som stakk opp. Kapteinens livbåt havnet utrolig nok ikke i brottene fordi den hang fast i vraket med en fangline som dermed holdt den klar av land. Faren var at den kunne bli dratt under hvis «Mistral» forsvant ut på dypere vann. Men de hadde ingen annen mulighet enn å håpe at den ble liggende i ro. Tiden gikk, mens havet brøt tungt og nådeløst overalt rundt dem.

Maskinist og fyrbøter reddes fra mastetoppen

Andremaskinisten stengte av spjeldet og fyren kort tid etter det ble slått stopp i maskinen. Han klatret så opp til broen. Etter å ha vært på broen en kort stund gikk han ned på dekk men der nådde vannet ham til knærne. Han klatret derfor opp i formasten hvor også en av fyrbøterne klamret seg fast. De merket begge at skipet flyttet langsomt på seg i den tunge sjøen og at hun sank stadig dypere ned.

Sjøene brøt hardt over store deler av skuten og masten dirret hver gang den ble truffet. En stund var andremaskinisten redd for at masten skulle knekke, men den holdt. Sakte men sikkert merket han at vannet kom nærmere ettersom Mistrals akterende gled stadig lengre ned mot det bunnløse dypet i fjorden.

Andremaskinisten hørte de desperate skrikene fra de av mannskapet som fortsatt oppholdt seg på broen. De var livredde, i livsfare og visste at deres siste time var kommet. Det ble helt stille da broen forsvant under vann.  Kun bråket av et frådende hav som ustoppelig slo mot land kunne høres.  «Mistral» stoppet brått opp på sin ferd mot dypet. Antakelig traff hun en hindring på bunnen. Andremaskinisten skimtet livbåten som kapteinen var i, men det var håpløst å prøve å svømme bort til den i den frådende havet. Den akterste masten kunne så vidt skimtes over vann.

Etter en lang stund oppdaget andremaskinisten en båt på vei oppunder vraket. Det var losbåten som kom tilbake. En mindre båt kom mot masten, noen kastet over en line som de to i masten festet rundt seg og de ble dratt i sikkerhet. Det hadde gått bortimot to og en halv time siden de klatret opp i masten. De hadde overlevd kulde, vind og dødsangst og var nå endelig i sikkerhet.

Deretter plukket losbåten opp de overlevende i kapteinens livbåt. Stuerten var bevisstløs. Han hadde også fått forfrysninger på beina. De hadde ventet på hjelp i nesten tre timer, uten å kunne gjøre noe som helst annet enn å håpe på at noen hadde hørt nødsignalene.

Det ble søkt en stund etter flere overlevende, men ingen ble funnet.

European Harbour Pilot 1916

Til Bergen

Mannskapet ble fraktet inn til Hummelsund og gitt enkel førstehjelp. Fiskeskøyten «Havsyn» fraktet dem senere inn til Bergen. I rommet under dekk varmet de seg rundt en osende parafinovn som ga kjærkommen varme. De hadde fått låne ulltepper som de satt inntullet i og noen lå utslått etter strabasene de hadde vært gjennom.

I Bergen ble mannskapet innlosjert på Hordaheimen. Her fikk de god pleie og besøk av lege. Kapteinen hadde skadet foten under forliset og i tillegg hadde han fått et slag mot hodet som gjorde ham litt susete. Stuerten fikk behandling mot forfrysningen. Flere av de andre hadde fått kutt i ansikt og forskjellige steder på kroppen og trengte medisinsk tilsyn.

På Gassverket gikk arbeiderne og ventet på dampskipet. De begynte å bli utålmodige. Litt ut på formiddagen ble det ringt rundt for å høre hvor skipet hadde blitt av. Ryktene hadde allerede begynt å surre om et mulig forlis. Til slutt fikk de kontakt med losstasjonen på Viksøy og fikk bekreftet ryktet. «Mistral» med lasten av kull og koks hadde havarert og gått tapt, så nær bestemmelsesstedet for reisen.

Søk etter overlevende og omkomne

Ute i Korsfjorden hadde losskøyten gått ut igjen til havaristen sammen med et par andre båter. Det ble søkt etter de savnete, og liket av båtsmannen ble funnet på formiddagen. Vinden minket etter hvert til lett bris og den tunge sjøen avtok. Det ble også søkt med vannkikkert etter omkomne som eventuelt måtte henge fast i vraket.

Sikten i sjøen var så god at vraket kunne sees meget tydelig, sågar kunne kompasskursen leses, så de var sikker på at det ikke lå omkomne igjen på dekket av vraket. Vraket lå på 8-9 favners dyp med akterenden. Det hadde en slagside til styrbord på ca. 30 grader og skorsteinen var brukket av.

Under søket langs land oppdaget de en sko og en livvest som lå i en kløft. En livbøye ble også funnet, etter å ha drevet en del nordover i forhold til havaristedet. Mye vrakgods hadde drevet nordover og det var håp om at noen av de savnede kunne finnes blant dette, men man måtte til slutt innse at alle måtte ha omkommet i det iskalde vannet. I januar måned er sjansene sjelden gode for å overleve i sjøen. Ut på kvelden snudde vinden til sør og økte til liten kuling. Bølgehøyden økte på og videre søk måtte avsluttes.

Sjøforklaringen

Sjøforklaringen ble avholdt i Bergen den påfølgende torsdagen. Det var ikke så enkelt å finne ut hva som virkelig var årsaken til grunnstøtingen. Alle loggbøker forsvant med skipet i dypet og alle som sto på broen under grunnstøtingen omkom. Men den endelige konklusjonen ble: «Ubemerket kursendring».

Båtsmannens siste reise

Båtsmann Hans Pedersen som ble funnet omkommet ble fraktet til Bergen med «Vatlestraumen». Enken ønsket å få ham gravlagt i hjembyen Tromsø. Da «Vatlestraumen» ankom Zakariasbryggen fredag i 12-tiden hadde det møtt opp mer enn tusen mennesker som hadde hørt om den tragiske ulykken på radioen eller lest om den i morgenavisene. Kisten som var plassert på akterdekket ble båret i land av noen fra mannskapet på «Mistral».  Kapteinen la et stort norsk flagg over kisten. I det blå feltet på flagget var det påsydd: «Fra D/S Mistral’s rederi og skipskamerater».

Kapteinen holdt en følelsesladet tale med en stor takk fra offiserer og mannskap for tiden de hadde hatt sammen og for hva båtsmannen hadde betydd for dem. Det ble lagt på kranser bl.a. fra de av mannskapet som hadde reist hjem. Etter seremonien ble kisten ført ut til D/S «Hera» som skulle føre Pedersen ut på hans siste reise til hjemstedet Tromsø.

Vrakets skjebne

Å berge vraket ble sett på som en umulighet. Det lå under vann med baugen som høyeste punkt, i en skråning. Stedet var alt for utsatt for vær og vind, og det var feil årstid til å håpe på noen mulighet for å kunne redde det. Dette ble bekreftet noen dager senere: Da hadde vraket glidd like ned til 15 favner før det stoppet opp. En kort stund etter lå det på rundt 30 favner. Dermed var det ifølge bergningsdykkere utenkelig å berge lasten.

Været slo om i slutten av måneden og satte inn med stormfullt vær, slik det som regel gjør her på kysten vinterstid. Flere plasser på vestlands‑kysten kysten ble det målt full til sterk storm. På stedet hvor Mistral sank var havet i et eneste stort kok. Dette resulterte i at mye treverk ble revet løst fra vraket som knustes mot bunnen. Treverket fløt inn i de mange vikene i området og til slutt hadde det samlet seg store mengder med vrakgods.  Det ble bl.a. funnet dekksplanker, store deler av broen, lugar- og salonginventar.

Da vinden avtok og havet omsider la seg utpå våren fantes det ikke spor igjen etter «Mistral». Det ble soknet med dregger i lengre tid uten å få fast i noe som kunne være vraket. Etter å ha inspisert alt vrakgodset kom man til den konklusjon at vraket nå sannsynligvis var brukket opp i mindre deler som hadde blitt ført ut på dypt vann av de store sjøene som hadde herjet området siden forliset. Fjorddypet stuper bratt ned til mer enn 250 meter like ved det aktuelle området.

Ut på våren det samme året fikk fiskerne i området opp kullbiter på dypvannsgarnene. Det var de aller siste tause restene som fortalte om et dampskips tragiske skjebne og åtte tapte menneskeliv. Men historien forteller også om meget godt utført sjømannskap av mannskapet på losskøyten. «Mistral» sitt mannskap berømmet flere ganger losbåtens mannskap for redningen i frådende sjø  med stor risiko for selv å miste livet.

De omkomne:

Andrestyrmann John Vestmann, Oslo

Førstemaskinist Saksegaard, Fredrikstad

Tredjemaskinist Torvald Andersen, Nøtterøy

Båtsmann Hans Pedersen, Tromsø

Fyrbøter Olaf Pedersen, Bergen

Lettmatros Malvin Almaas, Bergen

Jungmann Otto Carlsen, Tromsø

Jungmann Sten Wickstrøm, Sverige

Havets vrede tar ikke slutt

Vi som fritids-ferdes i Korsfjorden er som regel der ute helst når været viser seg fra sin gode side. Når solen skinner, havet ligger endeløst flatt under sommerlige høytrykk og stortorsken biter villig, skjenker vi sjelden noen tanke til hvor dramatisk annerledes det er her ute når stormen herjer, vinden kviner rundt hushjørnene og sjøen slår med uuttømmelig kraft over land. Ikke bare «Mistral» som var glemt i flere generasjoner men også den Kongelige Norske Marines stolthet KNM Oslo som måtte gi tapt mot havet her ute, er en betimelig vekker. Havet kan ligge rolig og innbydende men det kan også vise sin uendelige styrke -- når som helst.

Det er vel verd å tenke over den skjebne som har blitt andre sjøfarende til del her ute – for å bevare respekten for naturkreftene og for å opprettholde forståelsen av hvor liten og sårbar vi selv er når naturen viser seg fra sin argeste side. Man må ferdes med vett og forstand her ute mot åpent hav. Og takke forsynet for at losstasjonen finnes, når akutt redningsbehov oppstår.

PÅ vei mot Marsteinen i sommervvær

(c) Torstein Saksvik; bearbeidelse (c) Båtjuss og båtliv

Permalink 08.10.12 11:43:13 , by admin E-post , 8755 visninger, Bakgrunn/generelt, Eksempler/rariteter,